«Fellesskapsmonsteret» er ei samling dikt som først og fremst handlar om å opne seg for verda, for andre menneske, for naturen og omgjevnadane. I ein slik tilstand kan sjølv ein rosinbolle ha kvaliteten robust!

Eg synest dette er ei deilig diktsamling. Det er godt å lese imøtekomande, lettfattelege og opne dikt som føregår i Bergens gater.

Felleskapslengselen i denne boka er et spørsmål om å bryte ut av den individualistiske isolasjonen i språket – ut i byen, ut i parkene, ut i den nære naturen der det også er mennesker.

Eira Søyseth har skrevet en ode til håpet og gleden, uten å undertrykke indre og ytre kav og motsetninger. Boka er av det slaget som kan få landets litteraturhus og festivaler til å kaste seg på telefonen og bestille fremførelser av diktene. Jeg ser ikke bort i fra at denne poeten kan vise seg å være sin generasjons poesistemme i mødrelandet.

I diktsamlinga «Butterfly Nebula», som nå utkommer på norsk i Eira Søyseths strålende gjendiktning, danner den sommerfuglformede kjertelen utgangspunktet for en poetisk utforskning som renner over av blod, død, ritualer og herlig, bankende liv. Rent oppmerksomhetsøkonomisk er nok sykdommen et godt innsalg for boka, men dette poenget yter den på ingen måte rettferdighet. For selv om sykdomsskildringen oppleves som både sterk og relevant, er diktene hele veien henvendt utover – til nærmiljøet, til klimakrisen, til kjønn, til minoriteter, til Hashimoto (som oppdaget lidelsen), til verdensrommet; ingenting er for stort, ingenting for lite.

For det er i vekslingen mellom høyt og lavt, usmakelig og smakfullt, intellekt og følelser (og en hel rekke andre ytterpunkter), at Moestrup utmerker seg som en av Nordens sterkeste nålevende poeter. Det er lenge siden jeg har gått meg så deilig og ettertrykkelig vill i en diktsamling.

Dette er engasjert og engasjerande dikting, som ikkje isolerer eiga sjukdomsoppleving, men støtt forvandlar seg og ekspanderer. Slik trekkjer dikta inn spørsmål om kapitalisme, utnytting og fordelingsspørsmål mellom det globale nord og sør.

Villskapen, den frigjerande leiken, energien, mengda av språkregister i omlaup slår ein. Det er nett som om dikta trassar stoffskiftesjukdomens preg av nedsett vitalitet og handlekraft.

Det litterære overskuddet til Moestrup er smittende og ekspansivt, hun har en evne til å se noe nytt, gjøre noe nytt rundt hjørnet på hver eneste bokside.

Her kretses skjoldbruskkjertelen ytterligere inn, i en musikalsk og leken syntaks som flyter umiddelbart og godt i Eira Søyseths norske språkdrakt.

Ja, det er ikke så rent lite en vill fryd å fortape seg i Mette Moestrups malstrøm av sykdom, sommerfugler, og rødfarge.